Det der med tur er jo interessant. Man tror jo gjerne på forhånd atIMG_0858 man til dels kjenner de man reiser på tur med. De av dere som har reist på tur før, har muligens erfart, som en del av livets dynamiske utvikling at det gjerne er på tur man ofte kan bli litt bedre kjent. Gjerne av mer eller mindre overraskende karakter. Gjerne til ettertanke. Muligens med ny dimensjon av undring over livets snedige og til tider mystiske sammenhenger. Årets tur til Tyrifjord ble en opplevelse i både undring og mystikk.

 

Det hele begynte på toget. Det er mye som kan skje på toget. Særlig når man reiser med såkalte tenåringer med kroppen full av snop. Undertegnede var på forhånd klassisk avventende til togturens mulige innhold. Det skulle vise seg at også konduktøren hadde vært litt skeptisk på forhånd, da han hadde notert seg at der var en skoleklasse på tur, noe han kunne informere om var vel begrunnet. Joda, han hadde sett ungdommer på tur før. Og det var visst ikke alltid like pent. Dette var noe undertegnede kjente til.

 

Som noen av dere har fått med dere ved å lese aviser og ved å følge litt med i samfunnsdebatten, så har det jo vært nevnt at denne unge generasjonen som vokser opp nå er litt passiv. Ja de driver ikke med opprør, utagering og andre historisk velkjente utrykk. De er litt mer innadvendt kan man si. Ja det kan man godt si, de er jo opptatt med å trykke på touch-skjermer.

 

Togturen endte med at både konduktør og Cafedame klødde seg i hodet av undring og kunne fortelle at disse ungdommene minnet mer om en pensjonistforening enn ungdommer. Sagt på en annen måte; de oppførte seg pent, dannet og i et adekvat lydnivå. (Som en kuriositet kan det nevnes at det var undertegnede som fikk æren av det hele, årsaken «måtte» jo være at det var læreren som hadde en bemerkelsesverdig kustus på ungdommen).

 

Våre elskede ungdommer forholdt seg innadvendte stort sett hele helgen. De likte seg så godt på rommet og fant det fremmed å bli kjent med andre, ta del i aktiviteter og utforske nye ting. Det var tryggest på rommet. Der hadde de jo skjermene sine, chipsen og julebrusen. Hadde det ikke vært for undertegnede vet jeg nesten ikke om de hadde oppsøkt måltider. (Her har jeg brukt det kjente språklige virkemiddelet som vi i norskfaget kaller «overdrivelse»)

 

Det bemerkelsesverdige hendte lørdag aften. De hadde nok en gang trukket seg tilbake til det trygge rommet sitt, og undertegnede var nok en gang innom for å motivere og søke å finne/skape en eller annen form for engasjement. Det som møtte meg var nærmere episk. Aldri har jeg sett noe liknende. Jeg blir ikke så veldig lett overrasket skulle jeg mene, men dette tok kaken. Og jeg har det på video.

 

Der, helt ut av det blå så jeg en side av dem som var totalt ukjent. Jeg visste at de var rar, men ikke så rar. Der stod de, hele gjengen og sang. Vel ikke bare det, de hadde sangøvelse. Seriøs sangøvelse. Det var inndeling i eneren, toeren, treeren, fireren og femeren. De lekte boyband. Og det var alvor. Nåde den som sang feil. Han fikk kjeft! Det var meget spesielt å se på. Vi snakker hengivenhet, pasjon og sangglede. Vi snakker koreografi, high five og klemming. Vi snakker gutter 15 år, Møllebakken Skole.

 

Ikke så at dette er usunt eller spesielt umenneskelig. Snarere tvert imot. Og godt er det. Det var bare det at det kom litt for brått på, og da fra helt uventet hold. Det var bare det at jeg fikk litt for sterke inntrykk og spor i sjelen på en gang…

 

(Dette er skrevet for å gi et aldri så lite innblikk i hverdagsundring og mystikk. Eller som tidligere nevnt, ting som kan skje når mennesker drar på tur).

 

Ps! Jentene oppførte seg stort sett helt normalt/i henhold til alder.

 

Mvh Thomas Larm (turguide)

Følg og lik oss i sosiale media:

Written by 

Har jobbet hos Møllebakken skole siden august 2011. Underviser i Matematikk, Musikk, Kroppsøving, Teknologi (valgfag). Er også IKT ansvarlig.

Relaterte saker